Det å se, eller rettere sagt: Lese og forstå travløp og hestenes prestasjoner er en kunst. Det tar tid å skjønne hva det går ut på. Men knekker du først den koden, ja, da har du uante muligheter i en verden som kanskje er en av de mest fantastiske man kan være en del av. Jeg har sett omtrent alt av travløp, i hvert fall på Østlandet, siden rundt 1999. Dette er deler av min historie.
Jeg har lyst til å fortelle min historie. Hvordan jeg endte opp som en kar som er besatt av travsporten. Først av spillet, men deretter av sporten. Siden en kombinasjon av sporten og spillet.
Øyvind, heter jeg. 85-årgang. Født året Bobbysocks «rulet» hele Europa. Født og oppvokst i Hallingdal. I ei lita fjellbygd, tredve mil oppover, osv... Og da kommer det assosiasjoner til Flåklypa med en gang. Og det er nesten litt slik, her oppe i dalføret. Som stort sett har vært assosiert med varmerekord om sommeren (35,6 grader, må vite), og kulderekorder om vinteren.
Masse snø. Kaldt, goldt, blått og hvitt. Hele vinteren. Vinterturismens vugge. Men Hallingdølen vil mer. Nå med sykkelstier og alt. Utesteder, restauranter, GØTT ØL – lokalt bryggeri. Nesningen satser nå store ting på at Nes i Hallingdal skal bli en helårsdestinasjon. Nytt hotell er under planlegging. Stadig flere hyttetomter selges. Og nå er også Europas VILLESTE gondolbane i ferd med å bli en realitet. Hallingdals-alpene? Ja, takk!
Nok om det. Tilbake til temaet det startet med. Og jeg må være brutalt ærlig: Jeg hatet hestesport. Virkelig... jeg HATET hestesport! Fra jeg begynte å interessere meg for fotball som 3-4 åring. Da var hesteløpene som gikk på TV kun pausefyll i tippekampen. Mens jeg ventet på min 14 år eldre søster sine nydelige, nybakte horn med ost og skinke, som omtrent fikk meg til å vrenge magesekken før jeg hadde spist. Og det hadde ikke noe å gjøre med de nybakte hornene til min søster. For de var aldeles nydelige! Jeg ville jo bare ha fotball, fotball, fotball... repriser fra 1. omgang og pauseprat på NRK, og deretter neste omgang av tippekampen! Men det snudde raskt i en alder av 15 år.
Jeg og en kompis spilte på oddsen. Langoddsen. Vi kjøpte tippebladet TIPS. Og vi leste. Vi blåkopierte og satset. Med vekslende hell. Helt til vi fant ut, at dette kunne vi gjøre minst like bra på egenhånd. Ja – HALLINGDØLEN som type, har nok alltid vært sterk i troa på seg selv. Bare han oppnådde tilstrekkelig selvtillit til å tro på det sjøl, og det tar sin tid for et forskiktig «folkeferd»...
Og vi gjorde det ganske brukbart. Slunkne lommepenger ble spedd på med tilskudd fra Norsk Tipping. Som skaffet oss nyere og bedre fotballer. Nye sykler. Ja, video-leiekortet vi hadde på videoer fra ESSO ble hurtig varmt. Vi kjøpte frossenpizzaer, dynket med PIFFI-krydder, og så både Top Gun, Mannen med den nakne pistol, Politiskolen 1-2-3-4-5-6 og noen og førti - opptil flere ganger.
Men var dette nok? Nei. En dag hadde min kjære bestekompis funnet ut at hestespill var gøy, helt ut av det blå for meg. På vei hjem fra skolen skulle vi stikke innom «12-'ern». Den lokale kommisjonæren som het 12 rette. Beste grillpølsene med rifla pommes frites og grillkrydder siden «Lille lørdag». Vi skulle sette opp den faste langoddskupongen, da min gode venn plutselig lanserte hestespillet som et alternativ. Han hadde nemlig «vunnet litt»... Jeg ble med på en bong – og du verden... innsatsen tidoblet seg for en særdeles moderat innsats. En ny verden hadde åpnet seg!
Vi var fortsatt interessert i fotball, men plutselig begynte vi å følge med på travløpene på Rikstoto Direkte – som den gangen var helt i sin barndom. Hos kommisjonæren selvsagt, for våre foreldre hadde da absolutt ingen intensjoner om å ta dette inn i kanalpakken. Stallskriket reklamerte hos vår lokale kommisjonær om at de var best på spill på hest. De hadde også løpsreferater. Og da vi ikke fikk sjansen til å se travløp hjemme, beit vi på! Vi kjøpte løssalg – i rikt monn – en lang tid,, før det gikk over til abonnement. Vi leste oss opp, kopierte omtrent tipsene til tider og leverte spill på det både vi og Stallskriket hadde tro på.
Men denne «kopieringen» varte ikke veldig lenge. Igjen kom iveren etter å gjøre det BEDRE, enn det disse ekspertene hadde tro på. Vi kjøpte oss tilgang til «TrotBase» - som var en unik database tilbake på tidlig 2000-tall, som Stallskriket hadde. Dette fikk vi installert på våre gedigne datamaskiner tidlig på 2000-tallet. Vi begynte å vurdere selv. Fy søren, så mye bedre det var å ryke på egne vurderinger, tross alt. Og du verden, så EKSTREMT mye deiligere det var å vinne på hester man sjøl hadde gravd frem!
Slik vokste interessen, inntil en dag på skolen læreren formante at vi måtte finne oss prosjekt i det som het «Praktisk prosjektarbeid». På denne tiden var Internett virkelig i ferd med å ta av, og jeg og min gode kamerat, omtrent fra spedbarnsben, var ikke i tvil. Vi ville starte opp nettsider med travtips. Det ble vårt prosjekt. Og plutselig ble vi konkurrenter.
Loddet var kastet – og vi hoppet etter. Kompis startet opp «Travtipset». Mens jeg startet opp «Stalltipset». Begge sidene levde seg igjennom skolearbeidet, men dette ble kjapt populært, langt utenfor kommunegrensene i Hallingdal. Takket være diverse foraer og «IRC-chat». Vi fant derfor ut at vi heller burde spleise våre tau. Dermed ble «HESTEPORTALEN.NET» født. Vi startet opp på sommeren, en gang tilbake tidlig 2000-tall og ga et introduksjonstilbud på 199.- ut året for våre vurderinger.
Dette slo an – og etter hvert ble vi så store på oss sjøl – at vi tenkte internasjonalt. Vi måtte «rebrande», og dermed ble PlayAndWin.no født. Inspirert av Hamre sin stortraver Play'n Win, selvsagt. Dette holdt på i noen år, helt til vi gikk hvert til vårt, av naturlige årsaker. I 2006 ble jeg fulltidsansatt i Stallskriket, mens min gode våpendrager gikk videre på skole. Til en fullført økonomiutdannelse. Selvsagt langt smartere enn mitt steg. Men fy flate, så moro jeg har hatt det på veien til her jeg er nå i 2019!
Litt mer historie, for de som fortsatt orker å lese: Jeg flyttet til Drammen i 2006. Faktisk FØR jeg fikk fast jobb i Stallskriket. Men jeg tok en sjanse. Dette var mitt snitt. Dette var det jeg VILLE drive med. Jeg begynte nemlig som frilans allerede i 2004, og jeg så mitt snitt til å selge meg inn. Jeg fikk fast jobb, videre jobbet jeg i Rikstoto Direkte parallelt – både som intervjuer på Drammen/Jarlsberg, samt som studiovert i de gamle lokalene i kjelleren på Bjerkebanen. Dette var en flott tid. Det var før programlederne skulle være på skjermen. Da det egentlig var «radio» med bilder til. Dette var jeg godt komfortabel med, i og med at min mediekarriere startet i Radio Hallingdal – litt etter årtusenskiftet.
Der må jeg få sitere min gamle sjef. Under en radiokonferanse på Storefjell kom vedkommende i prat med en lytter. Og dette må vi ta på Hallingmål. Hun dro kjapt kjensel på stemmen, men plutselig utbrøt lytteren: «Du har verdens flotteste radiostemme, men gudd' ko skuffa e vart då e såg deg!». Selvsagt voldsomt ufortjent, men slik er det for oss som egentlig er radiofolk. Vi er komfortable med mikrofon, men stikker du et kamera oppi ansiktet på oss – ja, da vil vi helst trekke oss inn som ei skilpadde på tørt land.
Nok om det – spillet var min intro til hestesporten. Men jeg ble kjapt like bergtatt av sporten. Disse majestetiske vesenene som beveget seg med den største selvfølge over grusen. Jeg ønsket å eie hest. Min første hest var en andel i Huxtable Lady. En søster til selveste Ideal du Suede – med Huxtable Hornline som pappa. Dette startet tregt, men du verden som «Hux» leverte varene etter hvert. Hoppas beste prestasjon? Trolig da hun gikk 1.12 på Bjerke, OGP-lørdagen. Kjempet med hester som Gatemouth Brown og Nine One One L.
Min største opplevelse? En ISKALD vinterkveld – fredag på Biri, da undertegnede hadde tatt den lange turen fra Nesbyen til Biri. 2,5 time var langt unna da man var 19 år, født og oppvokst i Hallingdal.
Gunnar Eggen var sjåfør. La seg til rette i dødens, trykket til tidlig på sisterunden og forsvant unna til overlegen seier. Undertegnede stod med armene høyt hevet i været, godt synlig på oppløpskameraet, og han hadde tidenes letteste gåtur til seremoniplass. FREIA-pokalen var sikret! Fortsatt den eneste sølvpokalen jeg har motatt. Dette er fortsatt den største seieren jeg har vært med på og vinne. Så det og lykkes i travsport, det er ikke lett. Hvis noen skulle tro det. Men desto større er gleden, de gangene man lykkes.
Jeg har eid mange hester opp igjennom årene, selv om jeg ikke ble interessert før jeg var omtrent halvveis i livet. Den aller beste hesten totalt sett er nok fortsatt den første. Huxtable Lady. Hun introduserte meg også for en fantastisk tid som strakk seg over et par år hos Trond Anderssen og hans team i Vestre Ådal. Da de var i startfasen av sin senere suksesshistorie.
Men det finnes nok andre hester jeg har hatt det vel så moro med. KLM Super Nova introduserte meg for en av de beste hestekarene jeg vet om innen denne sporten. Morten M. Ottersen. Hun ble kjøpt og satt i trening til Ridabu-karen. Etter inspirasjon fra Ola «Bardøla» Vindegg, som på den tiden eide «hele stallen». Hun var ingen tøffing. Men hun var en helt nydelig hest som gjorde det hun maktet – hver eneste gang. Enten det var kroppen, eller psyken som satte en stopper for det. Vi fikk med oss en Oaks-finale. Og vi trente henne hjemme selv på slutten av karrieren i «vår regi». Det var også stort. Og en ny milepæl.
Apropos "egen regi"?? Joda, jeg har kjørt hest jeg også. Jeg kom så langt, før det sa bråstopp. Meget skeptisk og nervøst i starten. De er jo store og massive disse dyrene. Men etter hvert fikk jeg feelingen. Helt til en glovarm sankthansdag. Et kaldblodsprosjekt var overtatt. En hest som skadeplaget kom til Lier med sju strake seirer! Han ble nøye bygget opp- Denne sankthansdagen var det så varmt at du omtrent kunne steike speilegg på asfalten. Derfor ble dagens trening utsatt til kveldstid. Hesten pigg og glad på samtlige runder rundt jordet på Sørsdal i Lier. Helt til undertegnede syntes han var så fin, at vi fikk ta en ekstra runde. På snuplassen, nede ved skogholtet kom det lumske lyder. Kaldblodsen ble skremt. Den urutinerte kusken ble skremt av reaksjonen til hesten, og visste ikke hvordan han burde reagere. Det ble såpass dramatisk, at hesten valgte å prøve og kvitte seg med både treningsvogn og "kusk". Han slo flere ganger. "Catchdriveren" mistet balansen, falt mellom beina og dragene - fremover. Og ble hengende etter på den ruglete grusen. Begge framknærne skrapet opp - og diverse andre skader. Jeg lå i strekk i nesten 14 dager. Men jeg kom meg så vidt opp i vogna igjen. På den bedagelige traveren Lykkje Odin. Men det ble med det. I dobbeltvogn. Den delen av sporten var ikke noe for meg. Litt flaut - men dog, en ærlig sak.
Jeg har hatt hester hos Knut Arne Ødegaard. «Oppgitte» prosjekter. Han fikk fart på en av Norges minste hester. Junibritt. Den minste damen i ringen, men med den mest energiske stilen. Og vi vant løp. Flere ganger. Ja, hele "to ganger" på "førti" forsøk. Minste hesten, men to av de aller største seierne, med en «ponni» som ingen hadde tro på. Hos hestekaren fra Skiptvet har vi også hatt Husankvikken. Ingen naturtraver, men en hest som slet med skroget hele sin karriere. Men seirer ble det. Hele to ganger - også der, etter at Knut Arne hadde funnet nøkkelen. Og da Knut Arne til slutt stod fast – sendte han hesten til Erik Killingmo. En annen stor hestekar. Og flere oppturer ble det. Én seier til, men mange positive opplevelser.
Det er det som er travsporten i et nøtteskall. For meg. Inkludering. Og raushet. Og ydmykhet. Knut Arne kunne fortsatt med denne hesten i det evige og fakturert oss. Men han hadde andre tanker. Bedre tanker. «Jeg står fast – jeg trenger nye øyne på dette.» Jeg har møtt på så mange gode mennesker i denne sporten. Og det tar jeg med meg hver eneste dag, også i den jobben jeg gjør når jeg setter opp tips og rangeringer.
Er du lei av å lese nå? Det skjønner jeg godt. Jeg kunne fortalt mye mer. Men dette er litt av min historie i denne flotte sporten. Jeg takker for alt jeg har opplevd så langt – og jeg gleder meg til fortsettelsen.
