Øyvind her. Vant til å jobbe med trav omtrent 10-12 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året. Slik er det ikke nå. Og jeg er bare en av mange som ikke får utøvet det jeg liker aller best for tiden. Jobben min.
Først av alt - dette er en dugnad vi alle må og skal ta del i. Jeg er overhodet ikke dårligst stilt i samfunnet heller. Staten sørger foreløpig for at man holder hodet over vannet. Jeg har vært syk, men neppe av Corona. Men nok til å bli isolert i 14 dager - for sikkerhets skyld. Bortsett fra det er helsen som en middels 35-åring. Det går rundt, men knirker litt her og der. Jeg er ute av isolasjon, men har lite jobb å gå til. Som gift med en person i et samfunnskritisk yrke, er det også min "jobb" nå å ta vare på våre egne barn på 3 og 5 år. Fra morgen til kveld. Noen betraktninger fra "barnehagen" i Hallingdal var plutselig på sin plass i dag.
Savnet
I dag kjenner jeg på, som sikkert mange andre gjør, savnet etter å jobbe.
Etter hverdagen.
Etter kjente rutiner.
Det er slettes ikke ille å være med de to, (stort sett) søte små hele dagen heller, men jeg savner hverdagen.
Det normale.
Nå er det godt over en halv måned siden det sist ble kjørt travløp på norsk jord. Selvsagt en liten sak i forhold til liv som står i fare for å gå tapt, og folkedugnaden er påkrevet, men enkelte dager kan man ikke hjelpe for å "stå seg selv nærmest".
Ekstra mye kjenner jeg på savnet i dag, merker jeg. Kanskje fordi det er grått ute, sur nordavind fra alle kanter... Slettes ikke noe trivelig utevær.
Man savner det å stå opp, stresse litt for å få klar ungene og levere i barnehagen tidsnok. Deretter gjøre seg klar foran PC'en med løpsanalyser fra kvelden før, for siden å gå i dybden på ferske startlister med mål om å finne de beste og mest spennende vinnerne i dagene som kommer. Savnet etter å sette opp bonger på kveldstid, som forhåpentligvis skal gjøre mange forhåpningsfulle andelskjøpere veldig glade. Eller forbaska irriterte, fordi jeg ikke hadde tatt med den og den hesten. Som jeg jo selvsagt burde ha gjort. Det er flest av de dagene. Men jeg savner de dagene også.
Jeg savner også noe enormt å kunne reise på travbanen og ta bilder av flotte, firbeinte atleter. Ja, selv i tåke og gråvær.
I dag kjente jeg for å ta et dykk i arkivet. Jeg hadde lyst til å finne rein, pur glede som gjorde at hårene i nakken reiste seg. Da var det dette bildet som først datt inn i hodet mitt.
Vi trenger glede, vi trenger håp, vi trenger forventninger. Vi trenger troen på at alt skal bli normalt igjen. Og kanskje klarer vi å huske på nettopp det når alt dette er over.
Nils Arne Eggen har sagt det i flere år, selv med høylagt list:
"Pari er seier".
Normalt er bra nok!
Det må vi ikke glemme, i higen etter det "perfekte liv". Det finnes nemlig ikke. Men vi kan alle gjøre det best mulig for oss selv og ikke minst de vi har rundt oss.
Tenk på det - det kommer en dag da vi kan gi hverandre en klem igjen...
Hvor fint blir ikke det?
